16. april 2008 Profesjonsferdigheter og yrkesetiske dilemmaer
I dag var den siste av våre obligatoriske temadager i pedagogikk på HIØ. Vi er i juni ferdige med de to første obligatoriske årene i allmennlærerutdanningen, før vi går i gang med fordypningsfag vi selv har valgt. Som student hører man mangt om det såkalte sjokket mange får når de er ferdige med utdanningen og skal ut i jobb. HIØ satser på profesjonsdager for å forberede oss studenter på den hverdagen vi skal møte, og intensjonen er å allerede nå oppfordre oss til å reflektere og forberede oss mentalt på noe av det vi vil møte i yrket. Vi har alle hatt en måned praksis i hvert semester disse to årene, og blant både studenter og lærere går diskusjonen om at lærerstudenter skulle hatt mye mer praksiserfaring. Selv har jeg også tenkt at det kunne være en god løsning, men etter å ha latt mine erfaringer fra praksis synke inn, har jeg kommet frem til at det er bedre å kvalitetssikre praksisperiodene bedre. Vi studenter trenger nemlig også en solid faglig kompetanse, og det bør stilles krav til studentene under utdanningen. Kontraktene med øvingsskolene slik den foreligger i dag, ansvarliggjør skolen og ikke den enkelte øvingslærer slik det var tidligere, og derfor mener jeg det bør foreligge en bredere plan fra skolens ledelse, der studenten blir garantert å få møte et større felt av en lærers arbeid i praksisperiodene. Slik jeg har opplevd det, er det ingen garanti for at så skjer, og man blir ofte bare et vedheng til øvingslæreren eller en hjelp til forefallende arbeid, og veiledningssamtaler kan bli lite meningsfulle og relevante.
Men så finnes det et program som kan bedre på dette:
Programmet ”Ny som lærer”
Torbjørn Karlsen ved HIØ, avd. lærerutdanningen, innledet profesjonsdagen i dag. Karlsen er koordinator for programmet ”Ny som lærer”, som er initiert av departementet og er et program for mentorvirksomhet i barnehager, grunnskoler og videregående. Målgruppen for programmet er alle ansettelsesforhold for nye lærere:
- Nye lærere med mindre enn to års sammenhengende praksis i barnehage/ grunn- og videregående skole
- Nye lærere i vikarpool
- Nye lærere i kortere eller lengre vikariater
- Nye lærere i midlertidige eller faste stillinger
Intensjonen med programmet er blant annet oppfølging og veiledning av nyutdannede lærere. Nye lærere skal med hjelp av en mentor få mulighet til å reflektere over sine erfaringer i yrket det første året, slik at de blir trygge og får utvikle seg videre og fortsetter i yrket, og at man utvikler samhandling og deling av kunnskap mellom skolen og utdanningsinstitusjonen. Man bidrar dermed også til faglig kvalitet og relevans i lærerutdanningen.
Det betyr i klartekst at skolen skal ta vare på min kompetanse og utvikle den, men også at skolen utvikler seg selv.
En ny lærer mener å møte et press av forventninger og krav til seg selv og omgivelsene i sin nye jobb, noe som i høy grad er et selvpålagt krav. Men samtidig øver samfunnet et stort trykk på skolen gjennom media, og det kan være et stort ansvar å bære for den enkelte lærer om han/hun tar det personlig. Man skal som lærer være en tydelig voksen, kvalitetssikre elevenes kunnskap og skape et godt klassemiljø. Alt dette kan ikke utdanningen lære meg, og det blir noe jeg må arbeide meg inn i over tid, reflektere over og lære av.
Hva forventes av en lærer?
Rektor ved Gressvik skole i Fredrikstad, Erik Otto Lund holdt neste innlegg, og hans hovedanliggende var å tydeliggjøre for oss hvilket ansvarsområde som gjelder for en lærer. Vi må selvfølgelig kjenne læreplanen K-06 og Opplæringsloven. Læreren skal være lederen for elevenes arbeidsfelleskap, sette i gang prosessen og motivere elevene til å lære. I den norske skolen møter man elever med stor selvtillit, de er kreative og utfordrende. Er dette resultatet av mange reformer, en søken etter å utvikle skolen slik at den ivaretar den enkelte elev og motiverer for utfoldelse? Jeg svarer et klart ja på det, men samtidig har vi mye mer å gjøre når det gjelder å få elevene til å utnytte ressursene i et arbeidsfellesskap.
Så kan man spørre, hva er det viktig at jeg griper tak i når det gjelder en lærers ansvarsområde, slik at jeg er best mulig forberedt til å gå ut i arbeid om to år?
Jeg må være en tydelig voksen, være rollemodell og ta avgjørelser i klasserommet, og jeg må samle erfaringer slik at jeg kan håndtere situasjoner. Dette må jeg kanskje gjøre mye gjennom å tenke igjennom hypotetiske situasjoner, eller i alle fall snakke med lærere, men det er i seg selv en verdifull refleksjon som gjør at jeg er forberedt på noe av det som kan hende. Undersøkelser viser at den faktor som teller mest i elevenes læringsarbeid, er læreren. Studenter føler mye frustrasjon over hendelser i praksis som de ikke rår med, og eksempler og råd som ble gitt i dag var svært velkomne. Skulle ønske det var mer av det. Et tilsynelatende enkelt råd blir: ”Du skal ha siste ordet, og du skal ikke miste kontrollen.” Da blir det opp til deg å finne ut hvordan dette skal bli resultatet i den aktuelle situasjonen.
Men når det gjelder alle uromomenter i skolen, spør jeg: Har vi fastholdt så sterkt på den institusjonelle tradisjonsbundne skolen, og i tillegg sørget for at elevene befinner seg der hver eneste dag i kanskje 13 år, slik at vi har fjernet alle meningsbærende øyeblikk og all fritid fra dem, og vi står igjen med endel umotiverte individer som ikke tilpasser seg så bra som andre? ER det skolen som bør forandre seg eller elevene? Jeg bare spør…
Vi hadde også besøk av to nyutdannede lærere i dag, som ga hvert sitt vitnesbyrd på hvordan det var å møte skolen som arbeidsplass. De hadde svært forskjellige erfaringer når det gjaldt det å bli ivaretatt som ny lærer. De roste imidlertid jobben sin, og det motiverte meg mer enn på lenge å få høre noe positivt om yrket.
Noe av det jeg opplevde som viktigst i dag, var at alle innleggene vi fikk høre fokuserte på skolen som en helhetlig organisasjon. Det er helt i tråd med hva som opptar meg for fremtiden, nemlig at jeg selv skal være en bidragsyter til at skolen utvikler seg til å være en fremtidsrettet organisasjon som tar utviklingsarbeid på alvor, at vi skal levere profesjonsrettet kvalitet og søke nye veier for en best mulig læring og allmenndanning for elevene. Da må skolen stå sammen, skoleeier, ledelse, lærere og elever, og bedrive aksjonsforskning for å utvikle forbindelser mellom skole, læring og samfunn. Vi er ferdige med at lærere lukker døren til sitt ”private” klasserom. Nå skal vi dele kunnskap! Det var også svært viktig for meg å høre om programmet ”Ny som lærer”, og vite at når min ”virkelige” utdannelse begynner, nemlig lærerjobben, da blir jeg hørt og veiledet slik at mine ideer og min motivasjon ikke forsvinner. Jeg gleder meg!
Takk til HIØ og hver enkelt pedagogikklærer især, for flotte og lærerike forelesninger disse to årene. Som nye studenter fikk vi høre at pedagogikken er et litt vanskelig fag å få tak på, men nå har i alle fall jeg skjønt en del om hva det dreier seg om. Jeg skal fortsette å jobbe med faget, for min egen, og for elevenes skyld.
