9. april 2008 Den flerkulturelle skolen

Foreleser i dag var Kari Spernes, høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold, og hennes tema for dagen var den flerkulturelle skolen. I vår fremtidige jobb som lærere i den norske grunnskolen skal vi formidle verdier som likeverd, frihet og fellesskap. Vi som lærere skal selvsagt være de siste til å legge stein til byrden ved å handle ubetenksomt og stigmatiserende ovenfor barn, og derfor plikter vi å skaffe oss den kunnskapen som trengs for å ivareta et kulturelt, språklig og livssynsmessig mangfold.

Hva er en flerkulturell skole? Kunnskapsdepartementets definisjon dreier seg om hvordan en flerkulturell skole drives, altså hvordan den understøtter ressursene og mangfoldet i forholdet til elevene sine, foreldrene og de ansatte. Holdningen må være at det er normalt å være forskjellig! Derfor er en skole med mange elever med forskjellig kulturell bakgrunn ikke nødvendigvis en flerkulturell skole.

Internasjonal undersøkelse

Offentlig data om flyktninger i Norge forteller at 2,5 prosent av befolkningen har flyktningbakgrunn (117 000 personer), og flest flyktninger er fra Irak (15 900) og Somalia (13 000). 74 prosent av flyktningene har kommet fra land i den tredje verden, mens 25 prosent er fra Øst-Europa. En internasjonal undersøkelse gjennomført i 13 land (8000 ungdommer) sier noe om hvordan innvandrerbarna lykkes best, og deler dem opp i fire ”typer:

•       Den etniske typen. 29,5 prosent. Dette er ungdom som orienterer seg mot sin opprinnelige kultur. De snakker sitt eget språk, har venner fra egen etniske gruppe og behersker ofte vertssamfunnets språk dårlig. Den etniske typen scorer bra på psykisk helse, men dårlig når det gjelder tilpasning på skolen og i samfunnet for øvrig.

•       Den nasjonale typen, utgjør i Norge 14,6 prosent. De går helt opp i den nye nasjonale identiteten, på bekostning av den opprinnelige kulturen. De bryr seg lite om familien, snakker så å si bare vertslandets språk og er utelukkende sammen med kamerater fra det nye landet. Men de scorer ikke høyt på livskvalitet, og greier seg heller ikke spesielt bra.

•       Den diffuse typen - utgjør i Norge 27,1 prosent. Kjenner seg ikke hjemme i foreldrenes kultur eller den norske. Denne gruppen scorer lavt både på livskvalitet og skoletilpasning. De mangler etnisk identitet, og risikerer å utvikle antisosial atferd. De er negative til det nye landet.

•       Integreringstypen. Den største gruppen internasjonalt, (nesten halvparten av de 8000), men bare 28,5 prosent i Norge. Dette er ungdom som respekterer sine foreldre, men som også gjør bruk av vertslandets kultur. De velger seg det beste fra begge verdener, og scorer høyt på selvtillit, tilpasning og livskvalitet.

Vårt mål som lærere må da være å hjelpe barna med innlemmingsstrategier, gjøre dem bevisste på det disse resultatene viser, men fremfor alt må vi selv ha tiltak som gir resultater. Og hva er det?

Den direkte relasjonen mellom lærer og elev er selvsagt viktig, og at vi tar ansvar for å skape et inkluderende klassemiljø. Når vi snakker om etnisk norske, hva mener vi da? Definisjonen på etnisitet kom på 70- tallet, og den sier at det er – den gruppen individet selv føler felles historie med, har felles språk med og felles kultur, altså; den gruppen du selv identifiserer deg med. Hvem skal da få definere hvilken etnisk tilhørighet du har? Hvorfor spør vi hele tiden ”Hvor kommer du fra?”

Vår identitet blir skapt gjennom slekt, familie, nasjonalitet, språk, kjønn, alder, utdannelse, navn, religion, politikk og enda mer. Vi kan risikere å pålegge andre en identitet som de selv ikke er enige i. Mennesket identifiserer seg dessuten ofte med den del av sin tilhørighet som føles truet, og det er to måter å møte trusselen på, enten bekjenne seg til den eller skjule den. Så hva skjer da når vi spør et barn om det kjenner en voldsmann, som på nyhetene viser seg å være av utenlandsk opprinnelse og muslimsk, bare fordi barnet er fra Irak?

Norske barn får lov å beholde sin individuelle identitet. Elever med en annen kulturell bakgrunn ses dessverre ofte som en representant for en gruppe, og må ta ansvar for hva en i denne gruppen kan ha gjort. Eleven får en kollektiv identitet. Dette bør ikke skje og gjøre det vanskelig for det enkelte barn i klasserommet!

Foreldresamarbeid

Forskning viser dessuten at støtte og hjelp fra foreldrene er viktigere for skolemotivasjon enn sosial klasse, foreldrenes utdanningsnivå og foreldrenes intellektuelle interesser. Samarbeid mellom hjem og skole gir positive resultat for eleven, positive resultater for foreldrene og positive resultater for skolene. Derfor bør et viktig satsningsområde for skolen og læreren være foreldresamarbeid. Kunnskapsløftet sier:

”Dersom skolene skal fungere godt, forutsettes ikke bare at elevene kjenner hverandre, men at også foreldrene kjenner både hverandre og hverandres barn”

                                                                              (Generell del K-06)

Tenk deg at Mohammads mor sier til sin sønn at ”jeg orker ikke gå på det foreldremøtet… jeg forstår ikke helt hva de sier, jeg føler meg utenfor…”. På spørsmålet fra læreren på hvorfor mamma ikke kom, svarer sikkert ikke Mohammad sant. Han lyver kanskje. La oss ikke la eleven få ansvaret for hvordan dette samarbeidet skal fungere. Ta ansvar som lærer.