16. april 2008 Profesjons­ferdigheter og yrkes­etiske dilemmaer

I dag var den siste av våre obligatoriske temadager i pedagogikk på HIØ. Vi er i juni ferdige med de to første obligatoriske årene i allmennlærerutdanningen, før vi går i gang med fordypningsfag vi selv har valgt. Som student hører man mangt om det såkalte sjokket mange får når de er ferdige med utdanningen og skal ut i jobb. HIØ satser på profesjonsdager for å forberede oss studenter på den hverdagen vi skal møte, og intensjonen er å allerede nå oppfordre oss til å reflektere og  forberede oss mentalt på noe av det vi vil møte i yrket. Vi har alle hatt en måned praksis i hvert semester disse to årene, og blant både studenter og lærere går diskusjonen om at lærerstudenter skulle hatt mye mer praksiserfaring. Selv har jeg også tenkt at det kunne være en god løsning, men etter å ha latt mine erfaringer fra praksis synke inn, har jeg kommet frem til at det er bedre å kvalitetssikre praksisperiodene bedre. Vi studenter trenger nemlig også en solid faglig kompetanse, og det bør stilles krav til studentene under utdanningen. Kontraktene med øvingsskolene slik den foreligger i dag, ansvarliggjør skolen og ikke den enkelte øvingslærer slik det var tidligere, og derfor mener jeg det bør foreligge en bredere plan fra skolens ledelse, der studenten blir garantert å få møte et større felt av en lærers arbeid i praksisperiodene. Slik jeg har opplevd det, er det ingen garanti for at så skjer, og man blir ofte bare et vedheng til øvingslæreren eller en hjelp til forefallende arbeid, og veiledningssamtaler kan bli lite meningsfulle og relevante.

Men så finnes det et program som kan bedre på dette:

Programmet ”Ny som lærer”

Torbjørn Karlsen ved HIØ, avd. lærerutdanningen, innledet profesjonsdagen i dag. Karlsen er koordinator for programmet ”Ny som lærer”, som er initiert av departementet og er et program for mentorvirksomhet i barnehager, grunnskoler og videregående. Målgruppen for programmet er alle ansettelsesforhold for nye lærere:

• Nye lærere med mindre enn to års sammenhengende praksis i barnehage/ grunn- og videregående skole
• Nye lærere i vikarpool
• Nye lærere i kortere eller lengre vikariater
• Nye lærere i midlertidige eller faste stillinger

Intensjonen med programmet er blant annet oppfølging og veiledning av nyutdannede lærere. Nye lærere skal med hjelp av en mentor få mulighet til å reflektere over sine erfaringer i yrket det første året, slik at de blir trygge og får utvikle seg videre og fortsetter i yrket, og at man utvikler samhandling og deling av kunnskap mellom skolen og utdanningsinstitusjonen. Man bidrar dermed også til faglig kvalitet og relevans i lærerutdanningen.

Det betyr i klartekst at skolen skal ta vare på min kompetanse og utvikle den, men også at skolen utvikler seg selv.

En ny lærer mener å møte et press av forventninger og krav til seg selv og omgivelsene i sin nye jobb, noe som i høy grad er et selvpålagt krav. Men samtidig øver samfunnet et stort trykk på skolen gjennom media, og det kan være et stort ansvar å bære for den enkelte lærer om han/hun tar det personlig. Man skal som lærer være en tydelig voksen, kvalitetssikre elevenes kunnskap og skape et godt klassemiljø. Alt dette kan ikke utdanningen lære meg, og det blir noe jeg må arbeide meg inn i over tid, reflektere over og lære av.

Hva forventes av en lærer?

Rektor ved Gressvik skole i Fredrikstad, Erik Otto Lund holdt neste innlegg, og hans hovedanliggende var å tydeliggjøre for oss hvilket ansvarsområde som gjelder for en lærer. Vi må selvfølgelig kjenne læreplanen K-06 og Opplæringsloven. Læreren skal være lederen for elevenes arbeidsfelleskap, sette i gang prosessen og motivere elevene til å lære. I den norske skolen møter man elever med stor selvtillit, de er kreative og utfordrende. Er dette resultatet av mange reformer, en søken etter å utvikle skolen slik at den ivaretar den enkelte elev og motiverer for utfoldelse? Jeg svarer et klart ja på det, men samtidig har vi mye mer å gjøre når det gjelder å få elevene til å utnytte ressursene i et arbeidsfellesskap.

Så kan man spørre, hva er det viktig at jeg griper tak i når det gjelder en lærers ansvarsområde, slik at jeg er best mulig forberedt til å gå ut i arbeid om to år?

Jeg må være en tydelig voksen, være rollemodell og ta avgjørelser i klasserommet, og jeg må samle erfaringer slik at jeg kan håndtere situasjoner. Dette må jeg kanskje gjøre mye gjennom å tenke igjennom hypotetiske situasjoner, eller i alle fall snakke med lærere, men det er i seg selv en verdifull refleksjon som gjør at jeg er forberedt på noe av det som kan hende. Undersøkelser viser at den faktor som teller mest i elevenes læringsarbeid, er læreren. Studenter føler mye frustrasjon over hendelser i praksis som de ikke rår med, og eksempler og råd som ble gitt i dag var svært velkomne. Skulle ønske det var mer av det. Et tilsynelatende enkelt råd blir: ”Du skal ha siste ordet, og du skal ikke miste kontrollen.” Da blir det opp til deg å finne ut hvordan dette skal bli resultatet i den aktuelle situasjonen.

Men når det gjelder alle uromomenter i skolen, spør jeg: Har vi fastholdt så sterkt på den institusjonelle tradisjonsbundne skolen, og i tillegg sørget for at elevene befinner seg der hver eneste dag i kanskje 13 år, slik at vi har fjernet alle meningsbærende øyeblikk og all fritid fra dem, og vi står igjen med endel umotiverte individer som ikke tilpasser seg så bra som andre? ER det skolen som bør forandre seg eller elevene? Jeg bare spør…

Vi hadde også besøk av to nyutdannede lærere i dag, som ga hvert sitt vitnesbyrd på hvordan det var å møte skolen som arbeidsplass. De hadde svært forskjellige erfaringer når det gjaldt det å bli ivaretatt som ny lærer. De roste imidlertid jobben sin, og det motiverte meg mer enn på lenge å få høre noe positivt om yrket.

Noe av det jeg opplevde som viktigst i dag, var at alle innleggene vi fikk høre fokuserte på skolen som en helhetlig organisasjon. Det er helt i tråd med hva som opptar meg for fremtiden, nemlig at jeg selv skal være en bidragsyter til at skolen utvikler seg til å være en fremtidsrettet organisasjon som tar utviklingsarbeid på alvor, at vi skal levere profesjonsrettet kvalitet og søke nye veier for en best mulig læring og allmenndanning for elevene. Da må skolen stå sammen, skoleeier, ledelse, lærere og elever, og bedrive aksjonsforskning for å utvikle forbindelser mellom skole, læring og samfunn. Vi er ferdige med at lærere lukker døren til sitt ”private” klasserom. Nå skal vi dele kunnskap! Det var også svært viktig for meg å høre om programmet ”Ny som lærer”, og vite at når min ”virkelige” utdannelse begynner, nemlig lærerjobben, da blir jeg hørt og veiledet slik at mine ideer og min motivasjon ikke forsvinner. Jeg gleder meg!

Takk til HIØ og hver enkelt pedagogikklærer især, for flotte og lærerike forelesninger disse to årene. Som nye studenter fikk vi høre at pedagogikken er et litt vanskelig fag å få tak på, men nå har i alle fall jeg skjønt en del om hva det dreier seg om. Jeg skal fortsette å jobbe med faget, for min egen, og for elevenes skyld.

9. april 2008 Den flerkulturelle skolen

Foreleser i dag var Kari Spernes, høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold, og hennes tema for dagen var den flerkulturelle skolen. I vår fremtidige jobb som lærere i den norske grunnskolen skal vi formidle verdier som likeverd, frihet og fellesskap. Vi som lærere skal selvsagt være de siste til å legge stein til byrden ved å handle ubetenksomt og stigmatiserende ovenfor barn, og derfor plikter vi å skaffe oss den kunnskapen som trengs for å ivareta et kulturelt, språklig og livssynsmessig mangfold.

Hva er en flerkulturell skole? Kunnskapsdepartementets definisjon dreier seg om hvordan en flerkulturell skole drives, altså hvordan den understøtter ressursene og mangfoldet i forholdet til elevene sine, foreldrene og de ansatte. Holdningen må være at det er normalt å være forskjellig! Derfor er en skole med mange elever med forskjellig kulturell bakgrunn ikke nødvendigvis en flerkulturell skole.

Internasjonal undersøkelse

Offentlig data om flyktninger i Norge forteller at 2,5 prosent av befolkningen har flyktningbakgrunn (117 000 personer), og flest flyktninger er fra Irak (15 900) og Somalia (13 000). 74 prosent av flyktningene har kommet fra land i den tredje verden, mens 25 prosent er fra Øst-Europa. En internasjonal undersøkelse gjennomført i 13 land (8000 ungdommer) sier noe om hvordan innvandrerbarna lykkes best, og deler dem opp i fire ”typer:

•       Den etniske typen. 29,5 prosent. Dette er ungdom som orienterer seg mot sin opprinnelige kultur. De snakker sitt eget språk, har venner fra egen etniske gruppe og behersker ofte vertssamfunnets språk dårlig. Den etniske typen scorer bra på psykisk helse, men dårlig når det gjelder tilpasning på skolen og i samfunnet for øvrig.

•       Den nasjonale typen, utgjør i Norge 14,6 prosent. De går helt opp i den nye nasjonale identiteten, på bekostning av den opprinnelige kulturen. De bryr seg lite om familien, snakker så å si bare vertslandets språk og er utelukkende sammen med kamerater fra det nye landet. Men de scorer ikke høyt på livskvalitet, og greier seg heller ikke spesielt bra.

•       Den diffuse typen - utgjør i Norge 27,1 prosent. Kjenner seg ikke hjemme i foreldrenes kultur eller den norske. Denne gruppen scorer lavt både på livskvalitet og skoletilpasning. De mangler etnisk identitet, og risikerer å utvikle antisosial atferd. De er negative til det nye landet.

•       Integreringstypen. Den største gruppen internasjonalt, (nesten halvparten av de 8000), men bare 28,5 prosent i Norge. Dette er ungdom som respekterer sine foreldre, men som også gjør bruk av vertslandets kultur. De velger seg det beste fra begge verdener, og scorer høyt på selvtillit, tilpasning og livskvalitet.

Vårt mål som lærere må da være å hjelpe barna med innlemmingsstrategier, gjøre dem bevisste på det disse resultatene viser, men fremfor alt må vi selv ha tiltak som gir resultater. Og hva er det?

Den direkte relasjonen mellom lærer og elev er selvsagt viktig, og at vi tar ansvar for å skape et inkluderende klassemiljø. Når vi snakker om etnisk norske, hva mener vi da? Definisjonen på etnisitet kom på 70- tallet, og den sier at det er – den gruppen individet selv føler felles historie med, har felles språk med og felles kultur, altså; den gruppen du selv identifiserer deg med. Hvem skal da få definere hvilken etnisk tilhørighet du har? Hvorfor spør vi hele tiden ”Hvor kommer du fra?”

Vår identitet blir skapt gjennom slekt, familie, nasjonalitet, språk, kjønn, alder, utdannelse, navn, religion, politikk og enda mer. Vi kan risikere å pålegge andre en identitet som de selv ikke er enige i. Mennesket identifiserer seg dessuten ofte med den del av sin tilhørighet som føles truet, og det er to måter å møte trusselen på, enten bekjenne seg til den eller skjule den. Så hva skjer da når vi spør et barn om det kjenner en voldsmann, som på nyhetene viser seg å være av utenlandsk opprinnelse og muslimsk, bare fordi barnet er fra Irak?

Norske barn får lov å beholde sin individuelle identitet. Elever med en annen kulturell bakgrunn ses dessverre ofte som en representant for en gruppe, og må ta ansvar for hva en i denne gruppen kan ha gjort. Eleven får en kollektiv identitet. Dette bør ikke skje og gjøre det vanskelig for det enkelte barn i klasserommet!

Foreldresamarbeid

Forskning viser dessuten at støtte og hjelp fra foreldrene er viktigere for skolemotivasjon enn sosial klasse, foreldrenes utdanningsnivå og foreldrenes intellektuelle interesser. Samarbeid mellom hjem og skole gir positive resultat for eleven, positive resultater for foreldrene og positive resultater for skolene. Derfor bør et viktig satsningsområde for skolen og læreren være foreldresamarbeid. Kunnskapsløftet sier:

”Dersom skolene skal fungere godt, forutsettes ikke bare at elevene kjenner hverandre, men at også foreldrene kjenner både hverandre og hverandres barn”

                                                                              (Generell del K-06)

Tenk deg at Mohammads mor sier til sin sønn at ”jeg orker ikke gå på det foreldremøtet… jeg forstår ikke helt hva de sier, jeg føler meg utenfor…”. På spørsmålet fra læreren på hvorfor mamma ikke kom, svarer sikkert ikke Mohammad sant. Han lyver kanskje. La oss ikke la eleven få ansvaret for hvordan dette samarbeidet skal fungere. Ta ansvar som lærer.