11.03.2008: Den inkluderende skolen og tverrfaglig samarbeid

Temaet ”Den inkluderende skolen og tverrfaglig samarbeid” vil gå over to dager, den 11. og 26. mars, der vi fremtidige lærere vil få den nødvendige innføring i hvordan vi forholder oss praktisk og faglig til tverretatlig samarbeid.

Asbjørg Bekkevold fra PPT i Fredrikstad var foreleser denne gangen. Pedagogisk-psykologisk tjeneste er hjemlet i Opplæringsloven, § 5. PPT gir råd til foreldre, skoler og barnehager i forhold til evt. mistrivsel og tilpasset opplæring. Skoler og voksenopplæringssentra kan også søke bistand i forhold til systemrettet arbeid.

Asbjørg Bekkevold hadde i tillegg til det faglige nok et perspektiv å videreformidle til oss studenter denne temadagen, nemlig det å få et sterkt hjelpetrengende barn sett fra en mors ståsted.

Denne tydeligvis svært ressurssterke kvinnen er selv mor til en sterkt funksjonshemmet gutt, og fortalte oss en tankevekkende historie om sin drøm om et idyllisk barselår med sin sønn Teodor. Men livet ble til et stressmareritt i møte med et gedigent hjelpeapparat som sto parat til å ta imot et CP- skadet barn. I løpet av det første året måtte lille Teodor og hans foreldre forholde seg til over 50 nye personer fordelt på de aktuelle hjelpeinstansene. Livet og dagene var fra nå av fylt med en endeløs strøm av avtaler. Fysioterapeuter, logopeder, sykehus, hjelpemiddelsentralen, sykehusene med flere. Dette resulterte i et sammenbrudd for mor og en erkjennelse om at det var nødvendig å ta kontrollen selv. Et velsmurt hjelpeapparat i en velferdsstat ble paradoksalt nok årsaken til en lært hjelpeløshet.

Hva er best for barnet?

Asbjørg Bekkevolds familie valgte å takke nei til avtaler som forekom før kl 14 på hverdager. Livet skulle være noe annet enn terapi og trening for deres lille sønn, og de valgte å ta kontrollen tilbake og gi barnet livskvalitet. De ble smertelig klar over at et barn som skal opprettholde særtreningsaktiviteter, får null sjanse til kontakt og vennskap med andre barn. Barna lider sosialt under å bli brutalt revet vekk fra fellesskapet i barnehage/skole flere ganger i uken. Asbjørg Bekkevold sier selv: ”En følge av dette livet, på reise fra avtale til avtale, var at vi tok leken fra barnet vårt.”

Teodor er i dag 11 år gammel og 100 % funksjonshemmet, men en gutt som er lidenskapelig opptatt av idrett og har et tett og nært nettverk av venner. Det gagner andre barn å knytte nærere bånd til barn med spesielle behov, i den forstand at det styrker deres sosiale kompetanse både i skole og fritid. Ambjørnrud skole i Fredrikstad, som er Teodors skole, klarer også å gi de andre elevene et stort faglig utbytte gjennom den tilretteleggelse som er nødvendig i Teodors skolehverdag. Eksempelvis når Teodor har lyttet til sine diktater i lekse, lager de andre elevene spørsmål til ham. Asbjørg Bekkevold poengterte også at når det gjelder individ- aktør- og kontekstperspektivet i tilretteleggelsen i skolen for elever med særbehov, må vi være bevisste på aktørens egen opplevelse av hvordan skolehverdagen oppleves. Her kan vi finne mange svar. Barnet har selv meninger om hvordan det har det. Kontekstperspektivet, det miljøet og den arena som barnet oppholder seg på, må også kartlegges og analyseres for at eleven skal få et læringsutbytte.

På slutten av denne dagen beveget vi oss også inn på framgangsmåten når det gjelder bekymringsmeldinger av elever i en skolesituasjon. Vi finner to innfallsvinkler til PP- tjenestens arbeide:

1)      Systemforespørsel: Der skolen selv ber om kompetanse ut fra lærerens/trinnets/skolens behov til å snu en utvikling. Dette er noe PPT selv ønsker mer av. På dette nivået (nivå 0), ønsker man mest mulig åpenhet, og der kommunikasjonsprosessen med spesielt foreldrene er avgjørende.

2)      Forespørsel (tidl. henvisning til) om tjenester

Den mer trinnvise fremdrift på de forskjellige nivåene vil vi få under neste temadag den 26. mars. Jeg er takknemlig for at vår foreleser i dag var så åpen, og så raust delte med oss sine livserfaringer, som hun nå bruker i sin stilling der hun arbeider med slike tilfeller daglig. Det gir henne en unik kompetanse til å møte mennesker som trenger forståelse og hjelp. For min egen del, som fremtidig lærer, ser jeg det svært viktig å ha fått innblikk i også foreldrenes perspektiv på hvordan det er å ha et hjelpetrengende barn, hvilke hverdagsproblemer de må takle rent praktisk og følelsesmessig. Dette setter meg nå i stand til å forholde meg til og støtte foreldrene i retten til selv å ta valg, for å gi barnet og seg selv et verdig liv. Kanskje jeg også kan være i stand til å gi råd og en hjelpende hånd på utviklingsveien til disse barna, som jeg garantert kommer til å møte i yrket.