06.03.2008 Dysleksi i et inkluderingsperspektiv

Marianne Grønner er generalsekretær i Dysleksiforbundet og var onsdagens foreleser under temadagen om dysleksi på HIØ.

Dysleksi er direkte oversatt ”vansker med ord”, og det vil si problemer med å knytte lyden til tegnet (fonologisk vanske). Dysleksi rammer uavhengig av evnenivå. Vi finner ikke alltid klare diagnosekriterier for dyslektikere, men karakteristiske vansker for elever med dysleksi er at de har svakt arbeidsminne, korttidsminne og lagringsminne. Typisk for mange i tillegg til dysleksidiagnosen, men som ikke gjelder alle, er symptomer som vansker med å 1) gruppere og kategorisere, 2) likheter og ulikheter, 3) håndskrift og finmotorikk.

Marianne Grønner ga oss en innføring i Dysleksiforbundets prosjekt, ”Dysleksivennlig skole”, og kriteriene som disse skolene skal oppfylle. Grunnen til dette prosjektet var ønsket om å dreie fokus fra hva som ikke bra, til hva som kan gjøres for at en skole skal bli en god skole for dyslektikere.

”Vent å se”- mentaliteten i den norske skolen medfører at vi setter inn tiltak for sent. Igjen finner vi at Finland gjør avgjørende grep der systematisk og intens lese- og skriveopplæring de første 3-4 årene gir resultater. Og her kommer vi til det nærmest paradoksale, at de tiltakene som blir satt inn gagner alle. For hvem tror vel at system og forutsigbarhet noen gang vil være et dårlig virkemiddel uansett evnenivå eller vanske?

Innenfor de overnevnte kriterier for en dysleksivennlig skole finner vi som det viktigste, i følge Grønner, at skolens ledelse har handlingsplaner, og der gode holdninger og drivkraft i forhold til å skaffe den kompetansen de trenger er grunnleggende.

Skolen må også ha en kultur for å se om tiltakene virker, og de må vekk i fra holdningen om at elever som sliter bare kan overlates til PPT.

Vi må få elevene inn i klasserommet og tilbake til en leseopplæring som vil gagne langt flere enn de med lese- og skrivevansker.

En dysleksivennlig lærer må stille krav til eleven, men krav som eleven kan mestre. At noen elever har en forsinket ressonementstid bør ikke føre til at eleven aldri får svare på spørsmål. Det skaper avmakt.

Å ha et oversiktlig klasserom med hjelpemodeller for skriveutviklingen hengende på veggene er neppe negativt for noen. Å strukturere hverdagen og gi tydelige beskjeder heller ikke.

Forskning som ikke spesifikt dreier seg om dyslektikere, men elever generelt, viser at elever foretrekker struktur og forutsigbarhet, så den norske skolens bestrebelser på å variere undervisningen kan i mange tilfeller slå motsatt vei for trygghet, trivsel og læring.

Dagens foreleser ga oss studenter mange gode og konkrete tips til struktur i undervisningssituasjonen, og det ga meg en sterk følelse av at de samme tipsene vil bedre skolens fremtidige score på nasjonale prøver! Selvfølgelig har dyslektikere behov for hjelpemidler også, og en dysleksivennlig skole har kunnskap om de hjelpemidlene som finnes, og hjelper de elevene som trenger det til å bruke IKT, både pedagogiske og kompensatoriske hjelpemidler.Det viktigste er at vi lærere har tro på at elevene kan komme seg rundt sine vansker og lære seg det de skal. Her er det avgjørende at vi hjelper eleven i denne prosessen ved å bevisstgjøre dem på sine sterke sider og hvilke innlæringskanaler de har og hvordan de lærer best, og vi må være nøye med å forklare hvorfor de skal gjøre ting.

Det Marianne Grønner i hovedsak ville formidle til oss lærerstudenter denne temadagen, var hvor avgjørende det er at vi som lærere har kunnskap om dysleksi, og derigjennom evner å skape en trygg læringssituasjon for eleven. Det vil si at vi har nulltoleranse for mangelfullt læringsutbytte, og at vi stiller krav til egen metodebruk i klasserommet, og i tillegg stiller krav til eleven. Læreren må skape et trygt læringsmiljø for alle. Ingenting av det man gjør for å inkludere vil noen gang være uten verdi for fellesskapet i klassen.

La oss merke oss noen av disse punktene Marianne Grønner viste til som viktig for skolens forventninger til elever med dysleksi, og som inngikk i prosjektets kriterier. Jeg mener disse bør ligge i ryggmargen på enhver lærer, slik at ingen elev føler avmakt:

n  Lærer at; feil er muligheter for læring!

n  Forbinder læring med; elevens interesser, sterke sider, erfaringer, drømmer og mål.

n  Hjelper elevene med å gjenskape sitt selvbilde fra; jeg er i faresonen, til; jeg er lovende!

45% av gründerne her i Norge er dyslektikere. Kanskje er det slik at når man som menneske trenger å gå andre veier for å ”komme rundt” til dit man vil, utvikler man andre sider av seg selv og blir mer kreativ?